Kart over Fakaofo.

Tokelau (tidligere Union Islands) består av tre små atoller: Atafu, Nukunonu og Fakaofo. Disse ble oppdaget av John Byron i 1765, og ble gjort til britisk protektorat i 1877 som en del av Gilbert og Ellice kolonien. New Zealand tok over ansvaret for Tokelau i 1925, og øyene ble administrert fra Western Samoa. Tokelau ble offisielt en del av New Zealand i 1949. Det bor ca. 1,5000 mennesker på Tokelau i dag. Det drives landbruk og fiske, mest for egen bruk, mens hoved eksportkilden er copra. Tokelau er i veldig stor grad avhengig av hjelpen fra New Zealand. Dette er grunnen til at øyene vil forbli en del av New Zealand, og ønsker ikke uavhengighet. Det finnes ikke noe flyplass på øyene, og den eneste kontakten med omverdenen er forsyningsbåt fra Apia som besøker øyene en gang i måneden. Fakaofo er den sydligste atollen i øygruppen. Den består av 24 små øyer som utgjør til sammen ca. 10 kvadratkilometer. Det er kun to av disse som er bebodd. De fleste, ca. 400 av øyas innbyggere bor på en av de miste øyene i gruppen - Fale, mens resten ca. 200 mennesker på øya Fenua Fala.

Ny generasjon på Fakaofo - Eheta Gaualofa, datter til Afaga, var en ekte sjermør.

På veien tilbake fra Kanton hadde vi sterk vind fra siden. Det hjalp ikke så mye på farten, og det var ikke gøy da vi plutselig hørte seilet bli revet i to midt på natten. Vi løp opp for å hjelpe Arnold, men seilet kunne ikke reddes. Arnold fant heldigvis et annet mindre seil som kunne brukes. Igjen var de fleste av oss sjøsyke. Selv begynte jeg å venne meg til å være på sjøen, og ble sjøsyk først da vi kom i land.

Det var Peter som var representant for telemyndighetene på Tokelau, og like før vi gikk i land ble Erik, Steve og meg spurt om hvilke kallesignal vi ønsket oss. Jeg valgte signaturen ZK3MF, men denne ble ikke benyttet under ekspedisjonen. Lisensen er gyldig i ett år, så det er kanskje flere muligheter. Peter hadde på forhånd undersøkt hvor det var best å sette opp antenner, og vi fikk lov å installere oss i det gamle radiohuset nord på den lille øya Fale. Vi ankom Fakaofo om ettermiddagen. Peter hadde kontaktet sin kone på radio, og det var henne som skaffet en motorbåt med to sterke menn som kom for å hente oss og utstyret. Hele Fakaofo er omringet av en koralrev som ikke kan krysses med seilbåt. Te-Ni måtte derfor plasseres utenfor øya. Arnold fikk en infeksjon i beinet på Kanton, og begynte å bli dårlig. Han fikk mine penicillin tabletter jeg hadde med fra Norge, og måtte bli liggende.

Sjeffen selv, Mats SM7PKK er igang på SSB med ZK3DX.

Det tok ikke lang tid før vi lastet ut alt av båten, og fraktet i land. Ved kaia ventet allerede en liten lastebil som ble stilt til vår disposisjon. Det var mange som møtte oss der både voksne og barn. Alle ville hjelpe til. Det ble arrangert at vi skulle bo i lokalene til øyas administrasjon. Bilen kjørte først dit, og vi lastet av våre ryggsekker og mat der. Så kjørte den videre til vårt nye QTH. Radiohuset lå alene på en bitte liten halvøy som i dag brukes som grisefarm av befolkningen på Fakaofo. Det passet fint at vi skulle være litt unna landsbyen, for ikke å plage alle med støy fra våre generatorer. Men det passet dårlig med lukta, og alt det grisene etterlot etter seg på veien. Det var spesielt ille å bevege seg i området etter mørket. I tillegg la grisene seg rundt på kablene, og måtte ofte jages bort.

Vi hadde begrenset området til disposisjon, og Mats bestemte derfor at vi bare skulle sette opp to stasjoner. Vi kunne ikke bruke ICOM stasjonene p.g.a. forstyrrelser. Vi plasserte våre to TS570 stasjoner på hver sin kant av huset, og satte opp to Force 12 C3 beam antenner: en for 20/15/10m og en 12/17m. I tillegg plasserte jeg min HF9VX vertikal på en betongkloss som sto i lagunen, og la ut radialler i vannet. Vi fikk mye hjelp av mange nysgjerrige menn som kom for å følge med.

Til å begynne med hadde vi ingen antenne for 80 eller 160m og heller ikke noe RTTY. SSB stasjonen gjorde beslag på C3 beamen for 20/15/10m de to første dagene, mens vi på CW stasjonen brukte WARC beamen og HF9VX. Det var litt feil å ha så statisk antennefordeling, og etterhvert fikk også vi på CW stasjonen dra nytte av den andre beamen. Fortsatt hadde vi en del forstyrrelser, og vi måtte ofte bruke kun 100W eller mindre på vår CW stasjon. Men forholdene var mye bedre enn på Kanton, og selv med en vertikal og 100W var det ikke vanskelig å kjøre Europa da vi hadde en perfekt take-off til nord. Vi måtte nå følge en tre timers skift, og Erik var nødt til å bruke halvparten av sin tid på SSB. Men etter et par dager ble det så mange forespørsler om RTTY og low band aktivitet, at vi endelig fikk lov å sette opp en forenklet utgave av Eriks Battle Creek Special, en slags inverted-L antenne, og senere også hans IC735 med tilbehør. Jeg måtte klatre opp på den 15m høye masta, som sto igjen fra gammelt av, for å feste den ene enden av antennen.

C3 12/17m beam, HF9VX og inverted-L ble plassert ved siden av doen.

Det var mye som skjedde på Fakaofo. Her bodde det over 600 mennesker, det fantes tre kirker, skole, sykehus, butikk, og t.o.m. telefon. De fleste familiene har land på de andre øyene i øygruppen, og drar stadig dit i sine motorbåter. Det dyrkes kokosnøtter, grønnsaker og frukt, og fiskes i lagunen. Men i motsetning til Kiribati, der kokosnøtt er det viktigste naturressurs, brukes kokosnøtt som for til grisene. Tokelau får utrolige 4 millioner US$ i årlig støtte fra New Zealand, som tilsvarer nesten 3,000 US$ per innbygger. En slik u-hjelp er ødeleggende for det lille samfunnet, og det merkes. Vi kunne se mange TV-skjermer, videoer og flotte stereoanlegg rundt om på øya. Man kunne også følge en slags arroganse hos de vi møtte som overhodet ikke fantes på Kanton. Det var få som inviterte oss hjem til seg eller var interessert i å prate med oss. Eller hadde vi bare for store forventinger etter det vi opplevde i Kiribati? Det var øyas politikvinne som tok seg av oss. Hun skaffet oss brød og frukt, og var alltid til disposisjon. En dag inviterte hun alle sammen til middag hjem til seg, og vi dukket opp hos henne i tur og orden, etter å ha avsluttet tre timers skift ved radioen. En annen dag ble vi også invitert på en grillfest av faipule - den folkevalgte representanten for øya. Der dukket opp alle de gamle mennene fra landsbyen (det er de eldste menns råd som styrer øya), men det var heldigvis også noen ungdommer i huset. Datteren til faipule var gift med en mann fra Papua Ny Guinea, og de hadde nettopp flyttet tilbake til Fakaofo fra utlandet.

På søndag ble det en feiring av "White Sunday". Hele lørdagen gikk til matlaging, pynting og andre forberedelser, og øyas egen generator var på til sent på kvelden. På søndag var det stor aktivitet i kirken hele dagen med barneteaterforestillinger og andre aktiviteter. Alle var pent kledd i hvitt. Selv gikk jeg til gudstjeneste i den lille katolske kirken klokken 9 om morgenen. Heldigvis var det nesten en "black out" på båndene. Men i den katolske kirken med kun 50 tilstedeværende var det ingen som var fest kledd, og det var bare ev vanlig messe. Det visste seg at "White Sunday" var en protestantisk helligdag (de fleste på Fakaofo er protestanter), og jeg havnet rett og slett i feil kirke. Til gjengjeld fikk jeg stor oppmerksomhet, ble ønsket velkommen av presten, og fikk t.o.m. en håndvevet vifte i gave av en eldre dame som tydeligvis så at jeg svettet. Jeg fikk låne en bibel, der alt sto på engelsk ved siden av Tokelau, slik at jeg kunne følge med. Det var en uforglemmelig opplevelse.

Kvinnene ventet på at mennene skulle fordele dagens fagst. Altid en hibiskusblomst i håret!

Mandagen som fulgte var barnas dag. Barna ble delt i to grupper som konkurrerte mot hverandre. Det lignet en norsk 17 mai feiring med putekrig, løping og sang. Den mest unorske aktiviteten var kanskje skrelling av kokosnøtter. Voksne hadde sin aktivitetsdag på tirsdag. Igjen ble alle delt i to grupper som kalte seg New Zealand og Samoa. Det hele startet tidlig om morgenen med at det ene laget kledd i hvitt gikk en runde rundt hele øya og sang. De stoppet foran hvert hus, spilte og sang til det kom noen ut, og parfymerte hele gjengen. Jeg ble invitert til å være med, og fikk låne en gitar. Det var utrolig hvor fint disse ungdommene sang. Litt senere startet cricket kampen som varte i hele dag. Det var absolutt alle som fikk være med, selv gamle damer på 80 år. Jacques fikk også prøve seg på banen. På kvelden ble det arrangert en sang- og dansekonkurranse med de samme lagene. En egen jury avga poeng for hver forestilling. Laget som vant sammenlagt i cricket og sang skulle få en premie. Det hadde vært gøy å følge disse aktivitetene helt ut, men vi hadde dessverre andre ting å tenke på.

Jeg ble kjent med Afaga (uttales Afanga) som bodde like ved brua som førte til grisefarmen og vårt QTH. Afaga likte og sove ute på denne brua om natten sammen men sine venner. De hadde det veldig sosialt der, og en gang da jeg skulle til å kjøre radio ble jeg tilbudt noen "sterke dropper" til forfriskning. Vi hadde mange hyggelige samtaler, og Afaga hadde tilbudt seg å være med meg på snorkel tur ut i lagunen, og kunne også kjøre meg til den andre øya Fanua Fala. Det takket jeg ja takk til, slik at jeg kunne besøke Peter som bodde der. Afagas unge datter Eheta var med, og til slutt ble også Erik og Jacques med på turen. Afaga kom for å hente oss om morgenen i administrasjonsbygningen hvor vi bodde, og vil dro av gårde. Det var flott å se vårt QTH fra lagunen, og vi passerte også en liten øy som ble brukt som kirkegård av den katolske befolkningen.

Peter ZK3PM hjemme i sin stue viser Jacques elektrisk utstyr som benyttes til å lade opp bateriene når øyas generator er i gang.

Peter hadde ikke så mye tid da han akkurat skulle på tur men nabofamilien, men vi rakk å se shacken hans og antenner, og hilse på hans hyggelige kone som serverte oss saftis. Så gikk turen til arbeidsstedet hans, og Peter visste oss satellitt telefonanlegget som er tilkoblet et stort solcellepanel når generatoren ikke er på. For å spare strøm bruker man sirkulerende vann til kjøling av maskinrommet. Jeg fikk anledning til å sende en e-mail hjem til min bror, og ringe min kjæreste i Norge. Så måtte vi tilbake til Fale, da våre skift nærmet seg. Det ble en bit av rå tuna på veien hjemover, noe Jacques satte stor pris på. Jacques var for resten veldig glad i mat, og han hadde laget noen flotte franske middager til oss med tuna og grønnasker. Det ble dessverre ingen tid til snorkling på Fakaofo, og det angret jeg mye på. Det ble arrangert en offisiell båttur, der alle unntatt meg og Mats var med. Båten besøkte mange flotte øyer og strender på andre siden av lagunen, og det ble tid både til bading og piknik.

Så var tiden kommet til å dra hjemover. Vi var virkelig slitne på slutten, og noen av oss orket ikke å kjøre radio lenger. Ulrika falt og slo seg på koralsteinene utenfor radiohuset en av de første dagene, og det ble dessverre ikke mye radiokjøring på henne. Heldigvis fikk hun hjelp av sykepleieren, og såret grodde fint. Radioforholdene ble igjen dårligere på slutten, men det ble allikevel til sammen nesten 25,000 kontakter i loggen i løpet av bare 5 dager. Steve som verst taklet det å være på sjøen valgte å bli en uke til på Fakaofo, og dra videre til Samoa med forsyningsbåten. Vi andre brukte fire dager på å komme oss tilbake til Pago Pago. Flyet mitt gikk på søndag kveld, og Arnold var veldig bekymret for at jeg ikke skulle rekke det. Peter og Larry AH8LG hjalp med å bekrefte min reisetid. Jeg prøvde å operere litt fra båten med kallesignalet LA7MFA/MM, men ble veldig skuffet da det var ingen som kalte meg, selv om det var mange stasjoner på båndet. Men det ble noen fine QSOer allikevel med en stasjon fra KH4 og med Jim KF7E. Jeg fikk nesten sjokk da jeg plutselig fikk svar fra Tango 31 Kanton Island. Det var Ueata som testet sin nye FT747 som kan fikk kjøpt av Peter. Mats gav ham også en vertikal antenne som kunne brukes på 40 og 20m samt en coax kabel. Men det var en Longwire som Ueata fikk hengt sammen med Peter som virket best.

Da vi ankom Pago Pago på lørdag morgen ble det en hyggelig gjenforening med Arnold's kone - Jytte 3D2AJ. I havna møtte vi også Timo Timonen, og hadde en hyggelig prat med ham. Så etter noen timers venting på imigration, customs og diverse andre betjenter kom vi endelig tilbake til Apiolefaga Inn på synd vestlige siden av Tutuila. Jeg fikk lov å sette opp min HF9VX vertikal på taket av hotellet, og lånte Mats's Bencher paddle. Antenna ble ødelagt under transport, og Erik som jeg bodde sammen med på rommet loddet igjen kondensatorene med sin gasloddebolt. Moren til eieren av hotellet feiret sin 80 års fødselsdag, og det var stor fest med band som spilte 10 m unna og mange pent kledde gjester tilstede. Da løp jeg opp på taket, monterte vertikalen og koblet radialene til taket som var laget av metallplater. For et jordplan! Det ble over 1,200 CW QSOer i løpet av 24 timer. Jeg kjørte Europa både på 10 og 12 meter samt en del EU kontakter på 40m med kun 100W! På søndag ettermiddag pakket jeg ned antennen i full hast, mens drosjen ventet i resepsjonen. Så ble det en kort avskjed med Ulrika, Nils og Mats. Erik fulgte meg til flyplassen. Det var mange sterke følelser da jeg satte meg på flyet i Pago Pago. Selv om ikke alt ble som jeg hadde håpet på, ble det allikevel en flott tur med mange fine opplevelser. Jeg fikk nye venner både på stedene vi besøkte og blant teammedlemmene. Jytte or Arnold har allerede invitert meg og Mette til seg på Fiji, så det blir sikkert en ny Pacific tur i fremtiden. Nå har jeg selv fått noen kontakter med Kanton. Ueata fikk amatørradio lisens med kallesignalet T31UT en uke etter at vi kom hjem. Jeg sendte ham en Morse'a paddle i posten, og da fikk også jeg endelig kontakt med T31 på CW. Jeg vi her benytte anledningen til å takke våre organisatører Mats og Nils for at jeg fikk være med, og de andre teammedlemmene for tålmodighet og støtte de viste under turen. Vi høres!