Håndlaget kart over Kanton.

Kanton (tidligere Canton) er en liten atoll nært ekvator i den sentrale delen av Stilllehavet. Øya tilhører Phoenix gruppen, og er dominert av ørkenlandskap med lite vegetasjon som skyldes lite årlig nedbør. I 1937 fantes kun 11 kokosnøtt palmer på øya. Mangel på fersk vann er trolig forklaringen på at Kanton, som en av få øyer i Stillhavet, hadde ingen tegn på at den noensinne var bebodd, da den ble først oppdaget. USA og Storbritannia har delt administrasjon over øya fra 1937 frem til 1979 da Kiribati ble selvstendig. Kanton hadde strategisk betydning på 30 tallet som et mellomlanding sted for sjøfly, og senere som amerikansk flybase under krigen. I dag bor det 55 mennesker på øya, de fleste barn. Det er 9 statsansatte på øya: to politimenn, to lærere, sykepleier, snekker, mekaniker, postman/telegrafist og bakkeoperatør for flyplassen. De fleste kommer hit for en 2-3 årsperiode fra det overbefolkete Tarawa og andre øyer i Gilbert gruppen. De søker en roligere tilværelse og muligheten for å spare penger. Det er ikke barn som er over 12 år på øya. Disse går på skole på andre øyer i vest Kiribati.

Det var Steve G4EDG som kjørte første QSO fra Kanton fra T31T.

Vi ble veldig godt mottatt av befolkningen på øya. Vi hadde med oss en del mat, mest mel og ris, samt en del andre varer. Dette ble dekket av våre sponsorer. Til gjengjeld fikk vi ferskt brød, fisk, frukt, hummer og t.o.m. fugleegg. Vi fikk også forsyninger med kokosnøtter, som er det beste middelet mot tørst. Det viste seg at det var nok fersk vann på øya. Det regner mer og mer på Kanton i dag, og det var nok regnvann i diverse beholdere rundt omkring. En av disse tilhørte Ueata, og jeg fikk lov å bruke denne som dusj. Det var morsomt å ta en dusj inne i SSB shacken. Det regnet bare noen få ganger mens vi var på øya, men til gjengjeld gjorde det så kraftig at jeg en gang måtte stenge stasjonen, og dekke radioen og forsterkeren med min egen regnjakke. CW shacken var jo bare et skur uten vegger og med dårlig tak.

En av de første dagene fikk vi besøk av en europeer som allerede hadde befunnet seg på øya i en måned. Jacques, som var fransk, hadde knust seilbåten sin mot et koralrev på den sydøstlige delen av øya. Han var på vei fra Hawaii og Palmyra da han sovnet bak styret, og våknet først da båten grunnstøtte. I panikk tok han alle pengene i hånda, og hoppet ut i vannet. I samme øyeblikk ble han tatt av en stor bølge, og kastet på revet. Han mistet alle pengene i vannet. Senere hentet han alle verdifulle gjenstander fra båten. Jacques viste ikke at det var Kanton han strandet på, og at det fantes mennesker på øya. Han så noen kokosnøtt palmer i den sydvestlige delen av øya, og bestemte seg for å gå dit. Men her var det en åpning i lagunen som ikke kunne krysses uten båt. På kaia på andre siden så han ingen livstegn. Landsbyen lå 3 km lenger nord, og øyboere brukte lite lys om kveldene. Jacques tilbrakte 10 dager alene. Han måtte ofte klatre opp i palmetrærne for å få ned kokosnøtter. En gang under et slikt gjøremål ble han truffet midt i ansiktet av en fallende kokosnøtt. Han falt ned med brukket nese og massevis av blod i øyne. Men heldigvis fikk han ikke mer alvorlige skader. Jacques så til slutt lys på den andre siden av øya, lagde bål, og ble hentet inn i landsbyen. Jacques ble med oss tilbake til Amerikansk Samoa da båten hans ikke kunne repareres.

Etter traktorturen, fra venstre Steve G4EDG, Beu, Peter ZK3PM, Ueata T31UT og Arnold.

Peter ble boende i landsbyen. Han kjente språket, og ble fort integrert i befolkningen. Selv om landsbyen lå 3 km nord for kaia, fikk vi ofte besøk av ham, Ueata og de andre. En av de første dagene arrangerte de også tur til den andre siden av øya der Jacques strandet. Det finnes en vei helt til sydspisen av øya - Pyramid Point. Ueata and Beu (døv og stum snorkle ekspert) skaffet traktoren, som også blir kalt taxi, og kom for å hente oss kl. 9 om morgenen. Vi måtte dessverre holde våre 3 stasjoner i gang, og det endte med at kun Steve og Ulrika fikk være med. Turen frem og tilbake tok nesten 6 timer. Peter tok mitt kamera for å ta noen bilder fra den andre siden av lagunen. Men det var ikke så mye å se der. Landstripa på andre siden var veldig tynn, med lite vegetasjon. Jeg tror at det var varmt å sitte på tilhengeren fordi Steve var både svett og solbrent da han kom tilbake. Jeg opplevde de helt fantastiske puilupene i mellomtiden, men begynte å bli virkelig sliten etter nesten 8 timer ved nøkkelen.

Noen dager senere arrangerte Peter en annen utflukt. Mr. Ruka stilte opp med båt mens Arnold skaffet drivstoff. Ruka som driver den eneste private forretning på øya har 8 barn, og har bodd på Kanton i 10 år. Vi dro av gårde til den andre siden av åpningen i lagunen, den britiske sektoren, og restene av PAN AMs flybase for sjøfly fra 30 tallet. Erik hadde med seg et kart over PAN AM basen med informasjon som han hadde fått av en venn i USA. Vi vandret rundt og oppdaget rester av bygninger, kaia o.l. Vi fant t.o.m. rester av en gammel flybuss. Denne delen av øya var veldig populær blant båt folk. De seilte hit, og ble boende her opp til flere måneder. Vi traff en av disse da vi kom tilbake til Pago Pago. Timo Timonnen, som var finsk, fant sitt paradis på en liten øy i laguen. Her bygde han seg en liten hytte hvor han bodde sammen med sin kone i hele 9 måneder. De to gikk nakne på øya si, og levde på fisk, kokosnøtter og kjærlighet. Når de skulle få besøk fra landsbyen måtte de bli kalt på radio for at de skulle kle på seg. Kiribati befolkningen er nemlig dypt kristne. Eventyret til Timo holdt på ende tragisk, da han fikk hjerteflimmer og var i første fase av hjerteinfarkt. Heldigvis fikk han hjelp av øyas sykepleier som gav ham sprøyte og medisiner. Han ble fraktet til landsbyen, og tatt godt være på av befolkningen. Da vi traff Timo i Pago Pago var han allerede på vei tilbake til Kanton etter å ha foretatt undersøkelser på sykehuset. Syd for PAN AM basen fant vi vrakrester av en fly fra krigen. Det sto Big John malt på panseret, men vi klarte ikke å finne andre kjennemerker. Vi tilbrakte 4 flotte timer på denne siden av øya sammen med Peter, Ueata, Arnold, Ruka og hans yngste datter.

Hytta til Ueata T31UT ble brukt som shack fo SSB stasjonen T31K.

Jeg har sett mange bilder fra DXpedisjoner. De ser alltid så flotte ut. Fine farger, antenner i solnedgang, telt, palmer og eksotiske omgivelser. Virkeligheten for oss ble litt annerledes. Kanton viste seg å bli en forsøplet og forlatt amerikansk flybase. Det var lite vegetasjon på øya og lite å henge øye på. Det fineste fantes faktisk under vann. Her fantes flotte, store akvariefisk med fantastiske farger. Det er mye koral i lagunen, og det er gode snorklemuligheter. Dessverre finnes det også mange hai, og jeg mistet lysten til å gå i vannet etter å ha sett små 1 meters hai nesten helt ved strandkanten.

For meg var lyden av generatorer det verste. Selv med "sov i ro" var det umulig å få sove. I begynnelsen ble det slik at det var jeg som opererte mest om natten på CW stasjonen. For å holde meg oppe måtte jeg drikke mye sterk kaffe, og når jeg endelig skulle legge meg, fikk jeg aldri sove. Generatoren til SSB stasjonen var den verste Jeg er sikker på at man kunne høre den på 2 km avstand. Første natten forsøkte jeg å sove i en hytte nærmest stasjonen, men det gikk dårlig. Senere fikk jeg låne hytta til Mr. Rino lengst unna våre stasjoner. Selv der var det vanskelig å få sove.

Men natta hadde sine fordeler. Det var om natten vi hadde beste forhold mot Europa, og noen gangen fikk jeg også smake på low band Dxing ved soloppgang. Noe slik har jeg ikke opplevd før. Erik SM0AGD var helt utrolig flink på lave bånd med sin lille IC735. Han er en egen DX historie for seg. - Skal vi tanka? - spurte Erik. Der sto jeg midt i mørket og fylte generatoren sammen med en av verdens beste DX'ere. Kan det tenkes noe bedre start på en DX karriere?

Min Butternut HF9VX med polsk og norsk flag som i dag henger i maneapa. Te-Ni i bakgrunnen.

Det var tøft å sette seg ved radioen første gangen. Jeg viste ikke hvor jeg skulle begynne. Det var fullt overalt. Man måtte bare hoppe i det. Vi hadde hele tiden fokus på Europa, og prøvde å kjøre EU stasjoner når vi kunne. Jeg ba ofte USA og japanske stasjoner om å vente, men amerikanere ble fort utålmodige. Da fant jeg ut jeg kunne kjøre 3 forskjellige retninger uavhengig. Det viste seg fort at hverken USA eller Japan kunne finne hvor jeg lyttet når jeg kjørte Europa. Med en gang jeg fikk svar fra en europeisk stasjon forsøkte jeg å bli på frekvensen så lenge som mulig. Da kom mange europeere etter. Men når en Japaner eller en fra USA (stasjoner fra W6 kunne spore meg opp) kalte på frekvensen måtte jeg bare kjøre vedkommende, og flytte meg for å finne en ny europeisk stasjon. Jeg måtte bare lytte etter de svake signalene. Vest-kysten av USA var jo minst 20 db over 9. Det var kanskje litt stygt det jeg gjorde men, det var den eneste måten for å få kjørt flest stasjoner fra Europa. Hadde vi bare svart de sterkeste stasjoner hadde det blitt meget få europeere i loggen. Jeg likte dessuten å svare de svakeste. De store kanonene kunne jo alltid kjøre oss. Jeg husket hvor gøy det var å kjøre en DX med 100W og en dipol, og at på til gjøre det før de store gutta.

Det var veldig stor forskjell på puilupene. Japanere var meget disiplinerte, og det var lett å holde kontrollen. Det gikk fort, opp til 200 QSO i timen, og det var lett å ta imot kallesignaturen etter bare et kall selv om de er så lange. Nettopp det å sende sitt kallesignal kun en gang er meget viktig for å få det til å gå fort. Men det var morsommere å kjøre USA. Selv om disiplinen ikke altid var på topp, var det en opplevelse å kjøre de fantastisk flinke operatørene. De var mange som kalte meg i "back-tail end" og jeg kunne ofte logge inn en ny stasjon mens jeg tok imot rapporten fra den forrige. Jeg kunne også lage meg en liste, og kalle stasjonene fra denne i tur og orden. De viste godt hva jeg gjorde til enhver tid, og ventet på frekvensen. Slike ting var det umulig å få til i en europeisk puilup. Jeg prøvde å svare på back-tail henvendelser men fikk sjeldent svar tibake. Stasjonen var allerede på en annen frekvens. EU puilup var noe for seg. Jeg tror at det må være 20-30% av europeere som kaller hele tiden uten å lytte. Det blir en utrolig QRM, og man blir fort sliten. Jeg kunne ofte bruke 10 minutter på å få den siste bokstaven i kallesignalet. Det var ikke rart at QSO raten gikk ofte ned mot 100 per time. Det fantes selvfølgelig unntak. Noen av de jeg la merke til var PA3DZN, SM3EVR og DJ7MG. Jeg sa ofte hvor jeg lyttet, og de som var bland de 5 første på frekvensen fikk ofte en enkel kontakt. Det var alltid noe spesielt å kjøre Skandinavia og spesielt Norge. Både Finland og Sverige hadde vi fine åpninger til, men Norge var det vanskeligere med på grunn av aurora. For meg var det i tillegg gøy å snakke med polske stasjoner siden jeg kjenner mange av disse personlig.

Men vi hadde også våre problemer. Vi hadde en del forstyrrelser mellom våre tre stasjoner selv når vi brukte båndpass filtre. Verst var det da vi forsøkte å operere på 30m CW samtidig med en av de andre lave båndene. 30m GP ble satt opp kun 10-15 meter fra lav bånd antennen til Erik. Dette var synd fordi ofte fikk vi åpninger samtidig på alle disse båndene. Vi forsøkte å koordinere dette så godt vi kunne, men det gikk dessverre ikke altid helt uten problemer. Heldigvis var det ikke langt mellom shackene våre. Nærheten hadde også sine fordeler. Vi utvekslet ofte antenner, og det var spesielt viktig for Erik å kunne bruke vår 20-10m beam for RTTY.

SSB teamet, fra venstre Nils-Gøran SM6CAS, Ulrika SM6WYN og Mats SM7PKK/5X1Z, ekspedisjonsleder.

SSB teamet klagde på mye støy fra våre ICOM stasjoner. De mente at alle ICOM stasjoner lagde støy bare de ble slått på. På slutten av ekspedisjonen måtte vi derfor bytte ut min IC751A med en TS570 som tidligere ble brukt på 6m. Det var dårlig nytt. Vi fikk mye støy inn på den eksterne CW nøkkelen ved store hastigheter, og det var ikke mulig å justere "width" på den interne nøkkelen. Det endte med at jeg som liker å kjøre QRQ fikk mange feil på CWen, og mye lavere QSO rate. Det var ikke lenger like gøy å kjøre CW.

I utgangspunktet forsøkte vi å bruke alle tre stasjoner så mye som mulig. Det gikk bra til å begynne med, men Eriks stasjon var så skreddersydd til hans behov, at det ble ikke helt enkelt for oss andre å ta den i bruk. Senere ble vi faktisk så slitne at vi fikk nok med å holde vår egen CW stasjon i gang 24 timer i døgnet, mens Erik brukte sin stasjon som det passet ham.

Ulrika SM6WYN var helt ny lisensiert i Sverige med klasse A. Det tok litt tid før hun turde å sette seg ved mikrofonen i T31K shacken. Faren, Nils-Gøran, satt ved hennes side, og hjalp til med å holde kontroll over puilupen. Det gikk gradvis bedre og bedre med T31YL, og til slutt kunne hun operere på egen hånd. Hun hadde ansvaret for matbeholdningen, og var flink til å skrue sammen våre antenner. Jeg tror at det ikke er hennes siste DXpedisjon.

En av de siste dagene ble vi alle invitert på middag i landsbyen. Traktoren kom for å hente oss kl. 19, vi stengte alle stasjonene, og dro. Da lurte sikkert hele verden på hvor vi var. Vi ble tatt imot av Mr. Roma i samlingshuset - Maneapa. Alle var kledd i nasjonale farger med hvite skjorter og røde skjørt. Vi ble plassert på mattene midt foran Roma og de andre høvdingene fra landsbyen. De hadde laget et 8 punkts program. Vi ble ønsket velkommen med en sang. Vi reiste oss mens 8 damer danset og sang rett foran oss. Musikken var fantastisk og rørende. I Stillehavet synger man ofte i kor på flere stemmer, og det er kvinnene som fører an den viktigste tonen. ALLE var med. Jeg har aldri sett så sprudlende sangglede. Så fikk hver av oss en stjernekjede rundt halsen, som var håndlaget av skjell. Dette symboliserer vennskap, og var et tegn på at vi var ønsket velkommen. Jeg ble så rørt at jeg fikk tører i øyne. Vi var fra 6 ulike nasjoner, og det føltes som å bli tatt imot som statsoverhoder. Senere presenterte hver familie seg, og vi måtte også presentere oss selv. Det er en vanlig skikk på slike fester.

I landsbyens maneapa ble vi møtt med sang og dans.

Så ble maten servert av kvinnene. Vi fikk fisk, egg, tørket frukt, kokosnøtter og te til drikke. Det var kun menn som spiste sammen med oss. Det var et hierarki på øya, og dette gjaldt ved middagsbordet. Roma og den unge politimannen Taketi satt i midten med kateketen Peter og snekkeren Otin på sidene. Merkelig nok satt også vi i en viss hierarki, med Mats og Nils i midten og Jacques og meg helt ytterst på sidene. Etter maten ble det mer sang og dans. Vi ble alle bedt til dans av jentene, med unntak av Ulrika som ble bedt ut av en ung kjekk mann. Til vår skuffelse ble en kassettspiller hentet frem med Aqua og lignende lavt kvalitets disko musikk fra Vesten. Vi hadde det kjempe gøy! Det ble en kombinasjon av disko og polynesisk hula dans. Barna skreik og lo. De synes det var gøy at også vi kunne røre på oss, og vrikke med hoftene. Festen varte til kl 22. På slutten måtte vi håndhilse på alle tilstedeværende. Vi ble kjørt tilbake til leieren, tilbake til bråket av generatorene og den europeiske puilupen.

Mats og Nils hadde satt seg mål å kjøre 50.000 kontakter fra Kanton. Mats talte våre papirlogger, og satte opp antall kontakter hver av stasjonene hadde kjørt hver dag på en tavle på kjøkkenet. Det beste resultatet ble oppnådd av Steve og meg på CW stasjonen. I løpet av første døgn fikk vi 2750 QSOs. SSB stasjonen fikk 2500 QSO i løpet av samme periode. Etterhvert ble forholdene dårligere med mye aurora og få EU kontakter i loggen. Midt på dagen ble det ofte så lite å gjøre at vi kalte CQ i mange minutter før vi fikk svar. Dette var kjedelig. Har vi kjørt hele USA og Japan på 17m og 12m? - tenkte jeg. Vi har ikke kjørt noe Europa på 10m og meget få europeiske stasjoner på 12m (nord Sverige og Finland). Vi hadde de beste forholdene den første helgen, og vi kunne nok ha kjørt EU på 10m da, men vi fant ikke åpningene. Vår stasjon kjørte mest på 20 og 15m de første dagene for å gi flest mulig stasjoner et nytt land. 20m vår åpen mot Europa hele natten fra solnedgang til soloppgang. Til slutt ble det logget over 45.700 kontakter, ikke langt unna målet til Mats. Ikke verst for et så lite team og så dårlige forhold.

Det var trist å si "tia boo" (på gjensyn, uttales "sa bå"), som det heter på Kiribati. Det kom en traktor med vennene våre fra landsbyen. Ueata, Roma, Rino og mange andre kom får å si adjø. Det begynte å små regne da jeg satte meg i båten sammen med Arnold og Jacques. Litt senere var Te-Ni på vei ut av lagunen. På kaia satt våre venner, og ventet på at vi skulle passere. Jeg og Peter sto øverst på taket og ropte "tia boo". Alle viftet med hendene, og mange hadde tører i øyne. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle oppleve Kanton på denne måten.