Vi ligger stille i vår marina i hele januar og februar. Været har bedret seg betraktelig siden vi var her i november og begynnelsen av desember. Det er ikke lenger kaldt om natten (kaldt=under 15 grader), det er sol nesten hver dag og ca 25 grader om dagen. Det er sommerferie i barnehagen til slutten av januar, og vårterminen varer fram til ca 1. april. Vi bruker dagene til vedlikehold av båten og små utflukter til lekeplasser og andre steder hvor Sissel kan ha det gøy.

På marinaen er det et eget BBQ-område med plass til ca 20 personer. Når været er fint, pleier vi å grille der, det blir gjerne 2-3 ganger pr uke med grilling. Kjøttet er billig og godt her i NZ, og vi har også grillet laks ved flere anledninger. Vinen er også billig, så når det ikke regner har vi trivelige middager, gjerne sammen med andre båter. Og vi kan invitere gjester hit. Vi har hatt besøk fra Orinoco og Freyja, samt familien Terje Dahl. Bo og Lisa fra den svenske båten Vindrosa har kommet tilbake etter 2 måneder i Sverige, og de er like ivrige til å grille som oss.

En dag leser vi en artikkel om Norge i New Zealands største avis: The New Zealand Herald. Der beskrives Norge som verdens 3.dje rikeste land og oljefondet tilsvarer nå 140.000 kroner pr. nordmann. Det er bilde av en oljerigg og et annet bilde av 2 norske barn som koser seg på en eksotisk strand. Vi leser at Norge har midler til at alle nordmenn kan ta seg et ferieår under varmere himmelstrøk. Vi kjenner oss delvis igjen, og vi blir nok en gang minnet på hvor priviligerte vi er som kan tillate oss å reise rundt i verden i flere år slik vi gjør.

OL i Salt Lake City:
I februar gleder også vi oss til vinterlekene i Salt Lake City. Vi har kjøpt oss en liten 5 tommers svart/hvit TV, men det kunne jo være hyggelig å følge med i farger. Vi får leid oss en 14 tommer Sony Trinitron for 230 kroner i 16 dager, og det er det verd for oss. Det er ca 6 timers overføring hver dag fra OL. Selv om dette går i opptak om ettermiddagen lokal tid, er øvelsene godt redigert, og absolutt alle øvelser får sin andel av overføringene. Vi får selvølgelig ikke med oss alle intervjuene med norske medaljevinnere, og heller ikke premieutdelingene når "Ja vi elsker" spilles, men vi får med oss hver eneste norske medalje, og spenningen er ikke mindre selv om det er noen timers forsinkelse før vi ser det. Det er jo litt morsomt å høre hvordan reporterne fra New Zealand er litt oppgitt over at nordmennene, med ca like mange innbygere som NZ, tar så mange medaljer. Og uansett hvor man gjør opptak så ser man norske flagg som vaier blant publikum.

Post til oss:
På forsiden av hjemmesiden har vi beskrevet vår adresse fram til 1. april, i tilfelle noen ville sende oss noen ord pr. vanlig post. Og det har resultert i 1 - ett - brev. Tusen takk til familien Kildal i Oslo, tidligere eier av Serenade, for hyggelig brev og bilder. (I tillegg har vi fått mange brev fra familie og venner som vi sendte julekort til)

Radiokontakt med Norge:
Selv om vi ligger inne i landet og i en by, har vi opprettholdt radiokontakt på amatørradio med Norge, og forholdene er brukbare. Hver mandag og torsdag, kl 1045 norsk tid, har vi hatt kontakt med enten LA8FC, LA2XH eller LA2PH. Takk til dere trofaste amatører som alltid er QRV når jeg kaller på 14323 KHz.

"Seilas", "Seilmagasinet" og "Amatørradio"
Før jul sendte vi mail til KNS' og NRRLs kontorer med anmodning om at de sendte de to neste numrene av medlemsbladene til vår adresse i New Zealand. Tenk om vi kunne få et ferskt blad hit! Som tidligere abonnent spurte vi også Seilmagasinet om de kunne sende noe, og dette ble lovet i desember. Men denne forsendelsen klarte bare KNS, vi har for lenge siden fått nr 1 av "Seilas", og det er nå på rundgang blant andre skandinaviske båter.

Bilen:
Bilen går som en klokke. Den har vært litt treg å starte, og ved 3 anledninger måtte vi gi opp og få strøm fra andre biler. Så fikk vi tips fra en forbipasserende: Du har jo dieselbil, sjekk luftfilter og dieselfilter. Vi startet med å ta ut luftfilteret, som var 4 år gammelt, og dermed startet den. Neste dag var dieselfilteret skiftet, og nå starter den som en ny bil, og den går fortere og akselererer raskere enn tidligere.
I New Zealand må biler mer enn 10 år gamle til kontroll, tilsvarende EØS-kontroll, hvert halvår. Vi måtte dit innen utgangen av februar, og vi var litt spente på om vi måtte foreta noen dyre reparasjoner bare et par måneder for den skal selges. Men neida, den gikk gjennom på første forsøk, intet å bemerke. Den eneste forberedelsen vi gjorde var å vaske bilen utvendig og støvsuge innvendig. Hvorfor denne kontrollen koster 125 kroner i New Zealand, mens vi betalte ca 400 kroner for en tilsvarende kontroll i Norge, kan man jo undre seg over.

Vedlikehold av båten:
Selv om vi ikke har noen store skader eller vedlikeholdsprosjekter med båten, er det likevel utrolig hvor lang listen over små ting som skal ordnes, repareres eller kjøpes er blitt. Her følger et utdrag av arbeidslisten for oppholdet i New Zealand:

Gjøre selv:
- smøre ankerspill
- kjøpe og montere ekstra ferskvannspumpe i bysse
- reparere fokkefall som er røket øverst
- smøre 2 genuavinsjer
- smøre vinsj til storseilfall og bomnedhaler
- skifte anode på propell og på baugpropell
- slippsette båten, skrape og stoffe, polere
- skifte ødelagt luftslage for avtrekk i bunnen av båten (i tilfelle gasslekkasje)
- rense sjøvannsfilter, kjølevannsinntak motor
- selge 3 gamle batterier
- kjøpe nye batterier og installere disse
- reparere slark i bommens feste til masten
- kjøpe ny gassflaske + forsøke å fylle gass fra en flaske til en annen
- skaffe ny fotbryter til ankerspill fra Sverige
- skaffe spesiell lysbryter m/sikring fra Sverige
- skaffe spesiell skrue til vindu i vindsjerm fra Sverige
- kjøpe 2 nye undervant og skifte ett
- vaske vanntank
- kjøpe og montere 2 nye GPS-repeatere: i cockpit og i salong
- overhale elektrisk bilge-pumpe som ikke virker
- demontere hele toilettet og alle slanger, gjøre rent og smøre
- skaffe noen slitte deler til vindroret fra England
- skifte bryter til vinduspusser (irret, virker ikke)

Redningsflåte:
Denne er 16 år gammel, og det viser seg at gummien begynner å bli porøs. Ved kontroll for nysertifisering oppdages det flere bitte små hull. Flåten holder seg oppblåst i mange timer, og med den medfølgende håndpumpen hadde det ikke vært noen fare, men det er ikke mulig å få den godkjent for et nytt år. Men firmaet har en 6 år gammel Zodiac, 4-manns redningsflåte til salgs. Vi får den ferdig sertifisert for 8000 kroner, så det er ikke så aller verst. Ved siste inspeksjon i Norge før avreise betalte vi over 5000 kroner for å få den gamle sertifisert.

Anker og kjetting:
Kjettingen var ny ved avreise fra Oslo, men de første 30 metrene er nå så oppskrapet og med begynnende rust at vi velger å sende denne til galvanisering. Ankeret, som er 16 år, trenger også en oppussing, dessuten har ankeret vært bøyd siden vi kjøpte båten. Vi får rettet ut ankeret for 60 kroner, og betaler ca 1600 kroner for sandblåsing, galvanisering og frakt av anker 22 kg, og kjetting 130 kg. Så blir det spennende å se hvor lenge galvaniseringen holder. Det er korallrevene som "spiser" galvanisering, men ankring innenfor revene er jo en del av Stillehavsseilingen.

Gassflasker:
Vi har med oss 2 stk 6-kilos propanflasker i aluminium. I Sverige bytter man dem når de er tomme, mens underveis har vi fylt dem. Det har aldri vært problemer med fylling, men her i New Zealand har de strenge regler. Hvert 10. år skal flaskene testes, og vår ene flaske er fra februar 1992, så det bar rett til teststasjonen, med påfølgende beskjed: Disse flaskene er ikke godkjent i New Zealand. Selv om de ser helt ok ut, kan vi ikke fylle dem (vi hadde fylt den andre tidligere, men den var fra 1994). Stein måtte til og med skrive under på at vi ikke skulle forsøke å få fylt flaskene ved andre gass-stasjoner i New Zealand. Stein spør om det er ok at han fyller flaskene selv fra en lånt eller nykjøpt flaske, og får til svar at det kan de ikke nekte oss. Stein får til og med instruksjoner i hvordan det skal gjøre, samt at de forteller oss at de har den spesielle slangen som skal til for å fylle fra en flaske til en annen.

Som sagt så gjort, vi kjøper en ny flaske og fyller den, kjøper slange og fyller videre på vår gamle flaske. Ikke noe problem. Nå har vi 3 flasker a 6 kilo, det vil si at vi har gass for ca 200 dager, og da er vi ikke lenger avhengig av å fylle i hver havn. Dessuten har vi nå en helt ny aluminiumsflaske som også skal være godkjent for fylling i Australia, hvor de etter sigende er enda strengere enn i NZ.

Deler fra Sverige:
Ved Hallberg-Rassy verftet driver Vickie Vance en liten forretning for salg av deler til eldre Hallberg-Rassy-båter. Det var der vi kjøpte ny kjetting og reservepropell før vi dro. Stein la igjen kredittkortnummeret der før vi dro, med avtale om at dersom vi trengte deler underveis, kunne vi bare sende en mail, så kom delene, og kredittkortet ble belastet. Nå var det tid for å teste denne avtalen. Vi sender en mail og beskriver noen deler som vi ikke får tak i i NZ: Fotbryter montert på dekk til ankerspillet, en spesiell strømbryter med innebygget sikring til hovedpanelet samt et par andre ting. Og to uker senere ligger delene i posten på marinakontoret. Nøyaktig hva vi bestilte. Full honnør til Vickie og firmaet: HR Parts and Accessories.

Deler fra England:
Vårt vindror, Hydrovane, er laget i England, og reservedeler kan kun kjøpes direkte fra leverandøren, trolig et enmannsfirma. Vi trenger 3 små deler. Vi finner ingen mail-adresse til firmaet, så Stein ringer ham og forklarer hva vi trenger. Intet problem, dette koster ca 40 pund, og han kan sende dette straks han har penger. Stein oppgir kredittkortnummeret, men nei, denslags moderne betalingsmåter kjenner han ikke til. Enten en engelsk sjekk eller bankoverføring, takk. Heldigvis ligger en engelsk båt like ved oss, de har samme vindror, og de trenger også en del fra England. De har engelsk sjekkhefte, så de skriver ut en engelsk sjekk, vi sender den, og tre uker senere ligger delene på marinakontoret. Vi er førnøyd, men Mr. Derek Daniels hos Hydrovane kan godt skaffe seg internett og kredittkort-maskin.

Toalett:
Dette er gjerne et problemområde hos de fleste langferdsseilere. Før avreise fra Oslo skiftet vi alle slangene og flere av kranene, så vi startet så godt vi kunne. Ved inspeksjon av slangene, var det overraskende å se hvor liten åpningen nå var. Kloakk-slangene har en innvendig diameter på 38 mm, mens åpningen nå var 15-20 mm. Resten var stive og illeluktende avleiringer av vårt naturlige avfall. Alt blir demontert og tatt ut av båten, og deretter rengjort og spylt så godt vi kan. Pumpene blir overhalt og smurt, og etterpå virker toalettet som nytt. Vi er veldig fornøyde med vårt Blake toalett. Et ekstra pakningssett til Blake koster like mye som et vanlig båt-toalett, men her er det godt å ha skikkelig kvalitet.

Motor:
Det er godt å ligge ved en marina som har Volvo Penta-verksted. Vi har ikke hatt noen problemer med motoren, men etter 18 måneders tur og 600 motortimer er det tid for en ordentlig kontroll. Det viser seg at oljekjøleren må demonteres. En del av metallet er borte, og de sveiser på bronse for å bygge opp igjen det som er borte. Vi vil også at de overhaler sjøvannspumpen, skifter lagre, simringer og impeller. De tar den med seg på verkstedet, og kommer tilbake med pumpe og oljekjøler som om de var nye. Mekanikeren har en timepris på 160 kroner, som er godt under halvparten av det som forlanges i Norge. Det er en voksen, meget hyggelig og flink mann, og etter 15 timers arbeide har vi en motor som, etter hans oppfatning, er som ny.

Moms:
I New Zealand er momsen 12.5%. Ikke all verden. Men det er bestemt at alt arbeid som utføres på "båter i transit", og alt utstyr som kjøpes til disse, er fritatt for moms. Da vi innklarerte, fikk vi et dokument av tolleren som beskrev at vi hadde "båt i transit", og med dette dokumentet i hånden handler vi alt nødvendig båtutstyr momsfritt. Selv om vi bare skal ha en enkelt skrue, spør de om båtnavn, og momsen trekkes fra.

Vi prøvde å kjøpe nytt seil og sprayhood i Norge uten moms, men kom ingen vei, selv om vi dro utenlands noen dager senere. Dessverre veldig ulik holdning fra myndighetenes side.

Videre planer:
Sissel skal begynne på skolen høsten 2003. Vi har helt fra før vi reiste vurdert hva som er best for henne: å seile helt fram til skolestart, eller å prøve å få noe tid i en norsk barnehave først. Etter mye vurdering fram og tilbake, har vi nå bestemt at Randi og Sissel reiser hjem til Norge i august 2002, slik at Sissel kan få med seg ett år i norsk barnehave. Vi søkte om barnehaveplass før vi dro, men klarte ikke å nå opp i køen i 1999 og 2000. Vi hadde ingen "formildende omstendigheter" eller sosiale årsaker til å få plass. Nå har vi stått på venteliste i bydelen i 3 år, og forhåpentligvis har nå Sissels foreldre så liten inntekt at hun kanskje får subsidiert plass på "sosialt grunnlag". Dette samsvarer ikke helt med det vi leser i New Zealands aviser om at Norge er blant verdens rikeste land!