Reisebrev for August 2003

 
 
Fredag 1. august
Etter 4 flotte dager på Svenner går vi i dag tilbake til Melsomvik. Vi venter regn i kveld, og på lørdag har vi et par avtaler i Tønsberg. Med svak vind kan vi seile hele veien, og med bilen parkert i Melsomvik, kan vi kjøre en tur og handle fersk mat. I kveld er det reker, loff og hvitvin. Far har ikke hatt et slikt måltid på tre år!

Lørdag 2. august
I dag fyller Sissel 6 år. Vi går til Tønsberg og fortøyer rett foran Kysten, og vi heiser stor flagging for Sissels fødselsdag. På brygga står tidligere eiere av Serenade, Tor og Anita Kildal, og tar i mot fortøyningene. Det er hyggelig å ha et så fint forhold til båtens tidligere eiere, og vi koser oss med wienerbrød og moreller over en seilprat. Senere på dagen får vi besøk av Knut, LA4YS, og Harald og Liz og deres familie fra Mega Dream. Vår plan var å ligge i Tønsberg i natt, men med rockefestival på Slottsfjellet og åpne bryggerestauranter til klokka 0330, blir vi advart mot et meget livlig natteliv der vi ligger. Så når gjestene er gått og vi har handlet, går vi en halvtimes tid sydover Tønsbergfjorden og ankrer for natten.

Søndag 3. august
Randi skal på jobben i morgen og Sissel skal begynne på SFO, så vi går til Melsomvik der bilen står, og Randi og Sissel kjører til Oslo. Jeg tøffer en time utover Tønsbergfjorden, går gjennom Vrengen, rundt Mågerøy, og ankrer litt syd for Mågerøy for kvelden.

Mandag 4. august
I dag krysser jeg Oslofjorden og setter kursen mot Søndre Misingen. Der har jeg aldri vært, og jeg ser av kartet at det er en liten, men avskjermet havn der. Jeg har litt problemer med å få ankeret til å sitte. Jeg driver litt nære land, og etter et par timer flytter jeg meg litt lenger mot vinden. Det virker som om ankeret sitter, men den gang ei. Jeg pusler litt nede i båten, kanskje 5 minutter. Det blåser ikke spesielt kraftig, laber til frisk bris, men plutselig merker jeg at jeg dunker borti noe. Serenade har drevet av de 20 metrene det var til land, og jeg ligger nå sidelengs og slår mot fjellet. 3-4 motorbåter ligger 40 meter fra meg, men de bare soler seg på dekk og det virker ikke som om de lurer på om jeg har problemer. Hadde dette skjedd en plass i Stillehavet eller Rødehavet, hadde jeg hatt 3 joller fra andre båter hos meg etter ett minutt! Det er i slike situasjoner det er greit å være mer enn EN om bord. Men det er heldigvis ingen sjø, så jeg dunker ikke hardt mot fjellet. Jeg starter opp og prøver å vri meg ut kombinert med bruk av baugpropellen, men vinden er for sterk. Etter et par minutter hopper jeg i land og klarer å dytte båten en meter fra land, og dermed har jeg nok avstand fra land til å vri baugen mot land og bakke ut. Jeg kommer meg fri og ankrer enda lenger mot den andre siden. Det virker ikke som det ble noen skader, så jeg var nok litt heldig i dag. Utpå kvelden ror jeg langs land og finner et sted hvor jeg kan fortøye langs fjellet, og der ligger jeg trygt hele natten. Han i motorbåten bak meg forteller at det er såpass hard bunn her at det er vanskelig å få ankerfeste.

Tirsdag 5. august
Nok en aldeles nydelig dag. Jeg seiler videre til Hankø i ettermidddag og fortøyer i kveld i en av Havseilerklubbens bøyer i Hankøsundet. Jeg kikker etter Snorre Seglar, den Hallberg Rassy 382 som jeg kjøpte vindroret av, men den er trolig på seiltur.

Onsdag 6. august
Når jeg kommer hjem på søndag, håper jeg å kunne ligge den første dagen ved Klubben på Dronningen, men den bryggeplassen er det kongebåten Stjernen som disponerer. I går prøvde jeg å ringe Stjernen, uten resultat. Men hvem andre en Stjernen møter jeg i dag i Hankøsundet når jeg er på vei nordover mot Horten. Jeg signaliserer at han skal slå av farten, og jeg får en liten prat med skipper Eriksen, som jeg kjenner. Og heldigvis, Stjernen skal ikke bruke plassen på søndag, dermed er det ordnet. I svak vind seiler jeg langs Rauø, forbi Larkollen og til Horten, og det er god plass i gjestehavna. Mens jeg vasker opp, hører jeg på de lokale nyheter, og der er et innslag hvor havnefogd Gunneng i Horten uttaler seg om noe. Heisann, han er tidligere kollega fra Marinen, og etter en tur innom turistkontoret, som ligger på brygga, har jeg havnefogden på tråden, og klokka 19 kommer han om bord for en hyggelig prat. En time senere får jeg besøk av Kristian, LC5XAT, som har med litt dårlige nyheter i forbindelse med min ankomst Oslo på søndag. Jeg har i lang tid planlagt ankomst Dronningen søndag klokka 1500, men akkurat de siste timene før dette er fjorden stengt ved Dyna fyr på grunn av båtrace. Men, litt flaks i uflaksen, Kristian er med i arrangementskomiteen, og etter en kjapp telefon avtaler han med lederen for vaktbåtene at jeg kan slippe forbi like før båtracet starter.

Torsdag 7. august
Havnefogden har invitert meg opp til sitt kontor, og vi får oss nok en prat på morgenkvisten. Som takk for at jeg etter jordomseilingen la turen innom gjestehavna i Horten, får jeg Horten havns crest som gave. Det var veldig hyggelig.
Etter en handlerunde settes kursen mot Son. Der skal jeg treffe tidligere kollega Elizabeth. På en liten brygge i Brevikbukta like syd for Son tar jeg om bord Teddy og Elizabeth, deres datter, tre barnebarn og enda en liten gutt. Vi tøffer over til Hvittingbukta og ankrer der. De fleste bader, og jeg må også i dag ta frem alle lekene til Sissel. En liten redningsvest kommer også godt med. Nok en gang hyggelig gjensyn med gamle kjente.

Om kvelden går jeg til Son og ankrer i nordenden av Sonsbukta. Etter en liten spasertur på land, ønsker jeg å gå tidlig til køys. Men nei, slik blir det ikke. Klokka er kvart på elleve. Jeg er på badet og pusser tenner når jeg plutselig hører en kjent stemme og en kjent setning på VHFen: "Serenade, Serenade dette er Medusa". Det er Ole Petter som sammen med Strammer'n fra Visaya er på tur ut fjorden, og de passerer Drøbak nå. Strammer'n så jeg sist på Grenada i Karibien og Ole Petter i New Zealand. Vi blir enige om at de kommer alongside for å slå av en prat, selv om det tar dem halvannen time å gå hit. Nok en gang et veldig hyggelig gjensyn og mye å prate om. Det ble mindre søvn i natt enn planlagt.

Jeg har nå vært på tur i over 1100 dager. Det er bare tre dager igjen. Litt rart, men en gang må jo turen ta slutt. Hvordan blir det å komme tilbake? Klarer jeg overgangen? Jeg har fått mange advarsler fra seilere som har vært på tur i kortere tid enn det jeg har. Det skal bli fint å igjen bo sammen med Randi og Sissel. Men jeg er spent på hvordan hverdagen blir. Får jeg meg jobb? Arbeidsmarkedet er jo ikke lenger slik det var for tre år siden. Hva duger jeg til nå? Er det noen som trenger en halvgammel siviløkonom, godt kjent på kysten og på de syv hav, som har vandret i tre år under palmeblader med sand mellom tærne? Jeg kan programmere i DOS og navigere med sekstant, men det er vel ikke lenger de heteste kvalifikasjonene! Man får være optimist. Jeg krysser fingrene og håper tilpasningen til A4-livet går uten for store problemer.

Fredag 8. august
Det er stadig strålende vær, og i dag går turen videre til Sandspollen. Et lite drag fra nord, så det blir motor hele veien. I Sandspollen ankrer jeg like ved siden av LA3RC's Hallberg Rassy "Cool X", og vi heiser begge stor flagging. Ved 18-tiden er det tid for champagne om bord, og jeg får besøk av Erik (3RC) og Anne Marie, og landeveien kommer Knut (6XI), Frøydis (1YM), Øivind (1KP) og Randi på besøk. Det blir en lang aften, mye hyggelig seilprat og radioamatørprat, og det er bekmørkt når jeg kjører de siste gjestene i land med jolla.

       
Serenade nærmer seg hjemmehavn,  i Sandspollen har skipper Stein  besøk av gode venner. Her får vi et inntrykk av avstander på de mange etappene Serenade og mannskapet har gjennomført i løpet av 3 år. (August 2003080803)  

Lørdag 9. august
Nest siste etappe i dag, og like fin vær. Først skal jeg gjøre en liten stopp ved Ramtonholmen, like før Nærsnes, der min tidligere kollega, Inger og hennes mann Walter kommer på lunsjbesøk. Deres nabo har bøye som jeg låner et par timer, og de kommer om bord med både lunsjbag og hvitvin. De har begge vært pensjonister i en årrekke, men de er spreke nok til å klatre om bord i Serenade fra en liten Pioneer-jolle. Nok en gang et hyggelig gjensyn. Takk for deilig lunsj. Etter besøket får jeg en svak sønnavind, og jeg kan seile et par timer til Middagsbukta. I ettermiddag og i kveld blir det ene besøket avløst av det andre: Først kommer Ole Christian med hele familien om bord. I det de drar videre, fortøyer redningsskøyta Hvaler langs Serenade. Hans, LA6WW, har tjeneste om bord der i dag. Vi avtaler bl a når de skal slippe meg forbi båtracet i morgen. Og før redningsskøyta har seilt videre, ringer tidligere kollega Bodil, som bor like ved Middagsbukta, og vil også hilse på. Nok en lang og spennende dag. Men i morgen er det slutt. Dette blir siste natts søvn om bord i Serenade for denne gangen.

Søndag 10. august
Turen går mot slutten, enten jeg vil eller ei. Det er bare noen få mil igjen til Dronningen. Jeg ror på land på Langåra med noen søpleposer og rydder litt ekstra i båten. Det er stadig fint vær, og ved 12-tiden går jeg sakte for motor mot Oslo. Jeg har avtalt med vaktbåtene i båtracet at jeg kan passere Dyna fyr klokka 1345. Det er tett i tett av båter som har ankret opp langs Bygdøylandet for å se på båtracet, og jeg kan i ensom majestet, midt i leia, tøffe forbi alle sammen. Jeg rekker å ankre en times tid ved Lille Herbern på Bygdøy. Der kan jeg gjøre klar alle signalflaggene og alle gjesteflaggene som skal heises ved ankomst Dronningen. Båtracet starter klokka 1430, så den siste milen inn til Dronningen kan jeg nesten ikke høre meg selv en gang på grunn av bråket fra alle Formel 1-båtene. Presis klokka 15 kan jeg fortøye på Dronningen på Stjernens plass, og der står Randi, Sissel og en av hennes venninner, Øivind og Randi og Olav og venter på meg. Nok en gang vanker det champagne i Serenades cockpit. Inger og Walter, som besøkte meg ved Ramton i går, kommer også, og vi spiser alle middag sammen på Klubben på Dronningen etterpå. På Klubben treffer jeg mange kjente, samt Torun som er vertinne.

Det er rart å være i Oslo igjen. Og rart vil det sikkert være i en tid fremover. Det sies at man bør ha minst tre uker sammenhengende ferie hvert år for "å roe ned kropp og sjel". Etter 160 uker på seiltur har jeg kanskje "roet" for mye ned. Jeg skal prøve å gradvis tilpasse meg livet i land. Sissel skal begynne på skole om en uke, og jeg skal prøve å finne meg en jobb etter hvert. Men jobb eller ikke, det har vært en fantastisk opplevelse å seile jorden rundt. Jorden blir liksom litt mindre når man opplever at det "bare" er å ta båten og seile rundt. Det har gått bra, veldig bra. Men man skal også ha litt flaks, og det har jeg hatt. Ingen alvorlige skader eller problemer med båten, kun noen timer med storm, ingen innbrudd og ingen pirater. Og sist, men ikke minst, helsa har holdt !

 
   
   
                                           Sist oppdatert 21 August 2003